JEG VAR HELDIG.. VELDIG HELDIG

Tenkte å fortelle dere om mitt første møte med isen. Riktignok så er det fysisk og ikke psykisk.

Nå er det tre uker siden, og jeg har ennå litt nerver for å kjøre på glatten. Som de fleste andre ungdommer så liker jeg fart, spenning og andrenalin. Dermed kjører jeg kanskje litt for fort av og til. Jeg hadde akkurat handlet, det var kveld og det regnet ute. Dette var akkurat tidspunktet da det gikk fra å være iskaldt til plussgrader igjen, og kaldere igjen. Korttenkte meg kjørte om jeg alltid pleier, irriert på de som ikke slipper meg forbi, tenkte ikke på at de lå 20km/t under fartsgrena pga isen som lå på veien. Etter noen minutter slapp bilen foran meg forbi, i en sving for å være nøyaktig. En oversiktelig og stor sving, som ender med en lang nedoverbakke. Jeg gassa på, lå i 80km/t, og i det jeg rundet svingen så mistet jeg grep. Bilen vrei seg sidelengs idet jeg fikk panikk og dro i rattet. I det sekundet glemte jeg alt jeg har lært på glattkjøringstimene (som dumma har vært på opptil flere ganger), lest i nyhetene, lært av foreldre.

Jeg fikk helt panikk.

Jeg sklei sidelengs ca 50 meter før jeg av en eller annen merkelig grunn, tok inn clutchen, bremsa og HÅNDBREKKEN samtidig.. Det hjalp selfølgelig ikke og jeg sklei over i motsatt felt, men var på vei til å komme utfor veien. Farten blir større og større. Jeg ser til siden og ser fjellveggen komme. Attmed fjellveggen var en murkant på kanskje 10cm høyde noe som ikke holder til å stoppe bilen i å kantre utfor stupet. Jeg legger henda på rattet, ser fort bakpå Tiara som ligger festet med ett spesialbelte for hunder, ser frem igjen, presser ryggen inntll setet, og tenker "NÅ...nå dør jeg". Med det stoppet bilen. Jeg kunne kjenne trykket fra håndbrekken, og det føltes ut som om at bilen skulle lette sidelengs å rulle. Men alt stoppet.

Jeg satt rolig i ett minutts tid, begynte å skjelve, begynte å gråte. Så bak på Tiara, gråt enda mer. Tenkte på at jeg i det hele tatt hadde vurdert å bare ha henne framme i setet istedenfor å feste henne i det "kompliserte" setebeltet baki, "det var jo ikke så langt vi skulle allikavel så er jo egentlig ikke vits". Jeg er så glad jeg festet henne baki. Om vi hadde krasjet så hadde hun ihvertfall ikke flydd igjennom bilen. Da hadde det vert en sjangse for å overleve. Men heldigvis endte det ikke med ett krasj. Hadde hun blitt drept i ett mulig krasj, og jeg overlevd, så hadde jeg aldri tilgitt megselv.

Alt kunne skjedd. Der jeg kommer fra kjører folk som idioter, like idiot som meg. At det ikke kom en bil i motsatt felt som jeg lå sidelengs i, er jo bare ett under. At jeg sklei over 100 meter uten å krasje i noe som helst er ett under. Fjellveggen, stupet, bil, hjort, turgåere, hva som helst. Jeg var heldig. Veldig heldig. Etter hendelsen, kjørte jeg rett hjem til mamma, og idet jeg stoppet bilen lå jeg meg på rattet. De 4 minuttene jeg måtte kjøre fra stedet jeg sklei og hjem, var grusomme. Jeg har egentlig fortrengt hele episoden. Jeg skalv og gråt, samtidig som jeg hadde panikk hele veien hjem. Det var ikke trygt for noen at jeg var bak rattet i den tilstanden.


Det tok noen dager før jeg satt meg i bilen igjen. Hver gang jeg har Tiara og andre i bilen nå holder jeg meg til fartsgrensen, og under om nødvendig. Skulle ønske jeg klarte å holde det slik når jeg kjører helt alene også, men jeg er altfor glad i fart haha. Fartspenning er noe som også ligger i genene mine. Bestemor er definitivt den ledende råneren der jeg kommer fra haha! 

Jeg er nok noe mer forsiktig og følger mye mer med på værforhold etc. Jeg liker å føle at jeg lever, men dette ble litt for mye for meg. Hva er oddsen for at jeg skulle slutte å skli like før det smalt? Mirakler.

Så - til du som leser, kjør forsiktig. Sjekk at alle bruker setebelter. Ikke kjør selvom du har tatt bare en pils. Ikke kjør om det er noe galt med bremsene dine. Ikke kjør om det er altfor glatt, med mindre det er livsnødvendig. Ikke kjør om du har høy feber, migrene, elle er i en annen tilstand som gjør deg farlig i trafikken. Vær observant i trafikken. Følg med på værforhold. Er du istand til å kjøre, så er du istand til å kjøre forsiktig.

Én kommentar Skjul

iamemma

04.02.2016 kl.06:28

HUFF! BRA DET GIKK BRA :)

Skriv en ny kommentar

hits